Da sett eg her i hybelen, ska på jobb imorra, og kom te å tenke på utvekslingsåret. Eg har en ubeskriveli følelse av sorg over at eg såra så mange, og at det nesten gjekk i vasken. Men så e eg også så utruli takknemlig for de som ble venn med meg og støtta meg gjennom de vanskelige periodan. E det det man kalle en bitter-søt følelse? Det har i allefall ført te at eg ikkje vil være med mer i AFS, men eg står likevel te disposisjon hvis de skulle trenge en lokalkontakt e.l.

Eg bynne å få rutine på dagan mine, men eg må se å få tatt førerprøven FORT, fordi ska eg kunne rekke jobb etter skolen, treng eg bil. Eg må også lære på gir, siden eg må låne mammas girbil (vi har to, mammas lille gir og pappas store automat). Eg må få dratt til frisør snart.