Etterord Epilog

Eg fløtta heim igjen, og ble sykemeldt en rekke ganger på grunn av brystsmerter legene på UNN ikkje fant ut ka va. Eg e over den store skyldfølelsen, og kan snart by på mine tjenester for div. utvekslings organisasjoner.

Eg har ommøblert kroken min heime, og bynnt å henge opp ting på veggan igjen. Eg gjenn te psykolog tre gang i tidsrommet okt til des, førr å løse opp i disse konfliktan. Disse konfliktan toppa noen som eg har vokst opp med. og som eg har blitt bevisst gjennom resonering med psykologen. Med dette avslutte eg bloggen, skriv ikkje meir, og håpe den kan være til hjelp førr afs så de har noe konkret å vise te når dem forklare at ting kan gå feil vei.

Som minne meg på at de eksemplan virka så fjerne dem eg fekk, fordi dem va så generalisert og liksom maskinelle, det, eller så var det jeg som var førr optimistisk og hadde rett og slett uflaks.

Da sett eg her i hybelen, ska på jobb imorra, og kom te å tenke på utvekslingsåret. Eg har en ubeskriveli følelse av sorg over at eg såra så mange, og at det nesten gjekk i vasken. Men så e eg også så utruli takknemlig for de som ble venn med meg og støtta meg gjennom de vanskelige periodan. E det det man kalle en bitter-søt følelse? Det har i allefall ført te at eg ikkje vil være med mer i AFS, men eg står likevel te disposisjon hvis de skulle trenge en lokalkontakt e.l.

Eg bynne å få rutine på dagan mine, men eg må se å få tatt førerprøven FORT, fordi ska eg kunne rekke jobb etter skolen, treng eg bil. Eg må også lære på gir, siden eg må låne mammas girbil (vi har to, mammas lille gir og pappas store automat). Eg må få dratt til frisør snart.

Endeli heime igjen.

Eg har ikkje skrevet her på rundt regna en måned, fordi eg har berre nytt tida med vertsfamilien. Turen heim bynnte den 25. Juni kl. 08:00 på morran, eg sku ta fly te São Paulo fra Rio, også tebake igjen og videre via Paris te Oslo. Godt og vel framme i São Paulo traff eg tre av dem eg sku reise me, Anders, Emilie og Jan Magnus, men vi mista flye vi sku ta te Rio, og måtte rebooke. I Rio igjen (men no på den internasjonale flyplassen) møtte eg resten eg sku reise sammen me, kor av to va franskmenn, og tre andre va nordmenn. Vi rekk flye te Paris, flye lande en time før neste avgang, men e ikkje parkert før en time seinar. Heldivis samles vi nordmennan av en flyplass ansatt, som kjøre oss gjennom pass og sikkerhetskontroll. Vi rekk flyet alle sammen, og framme på Gardermoen, bi vi Ropt te Røros Flyservices skranke, og eg tenke, aha, dem har samla koffertan for oss. Så vise det seg at alle unntatt en koffert bei igjenn i Paris... Men det løste seg for alle, så eg har alt som e mitt no på det nye soverommet mitt heime på loftet. Nest etter å ha skrevet her, ska eg sende gruppebildet vi fekk tatt på flyplassen te de andre.

Det va forresten ikkje så rart og trist å reise heim. Eg så andre som gråt fordi dem sku jo reise fra de folkan dem va bidd så gla i. Eg fekk skikkeli ondt i meg. Eg for min del rakk aldri å feste meg skikkeli. Da eg kom heim igår, kjentes bilturen som en anna tur på vei heim fra besøk hos tante i Bærum, Rykkin. Ikkje nokka merkeli. Alt e nesten som før. Alle har ommøblert heime, men eg synes det berre e fantastisk. Idag ordna vi hybelen eg ska bo på no i vinter, og han som eie hybelen e kjempegrei. Te tross for noen regla på ei kjellerstue og forbudt-område-erklæring på en bod, tror eg at det ska bi kjekt å bo aleine. Da tvinges eg te å bi meir selvstendi, eg må ta eget ansvar for læring alvorli, tenke på økonomi, og gjøre alle huslige greier selv. Det tror eg e bra for meg.

Nabogutten e like... ka det heite, insistent? på dørklokka som før eg for. Eg la merke te kor irriteranes det va... Eg kan ikkje huske at eg har syntes det har vært slitsomt. Eg e visst avvent den ringinga. På tide å å gjenvenne seg te det. Eg ska i løpet av neste uka vesst eg ikkje har jobb laste inn tegninge på data, kanskje overføre noen te digitale tegninge, og kaste alt inn på denne sida: http://tedd92.deviantart.com>

Det ska bi flott.

Eg syntes denne videoen va så fin den måtte berre opp her.

	En timelapse-reise gjennom Japan
	Vakkert, beroligende og fascinerende.
	Se denne saken på Start.no

tanka.

Eg våkna nettopp med tåra i auan av en drøm eg hadde.

Den gjekk sånn at eg va kommen heim, og eg passa rett og slett ikkje inn meir. Eg hadde forandra meg så mykje at eg ikkje greide å være venn me Gunnar og Einar. Mamma visste ikkje ka ho sku gjøre, og i drømmen så eg at mens pappa hørte på koffer eg va så utruli lei meg, gråt han også. Så våkna eg.

Eg innrømme å være redd for at eg ikkje bi å passe heilt inn. Kor rart e ikkje det? Eg som vanlivis ikkje bryr meg om ka andre synes, kjøre mitt eget løp, e redd for forandringan som har skjedd heime mens eg har vært i Brasil.

Det e no mindre en tre vekke te eg reise heim. Det rakk aldri å synke heilt inn (eller eg rakk aldri å knytte skikkelie bånd), så eg bekymre meg ikkje så veldi. Eg lure igrunn på om det e muli å berre droppe siste året i norge som en AFS-er, fordi eg har i bunn og grunn berre dårlie opplevelsa å referere te. På den annen side vil eg jo også motarbeide at andre på yrkesfag oppleve trøbbelet eg har gjort (selv om kanskje en del va selvpåført) me skole. Velg USA. Det virke kjedeli, men du har faktisk muliheit te å få året godkjent. Eg må ta året om igjen. Vi får se etter sommerferien ka det bi te.

Idag ska eg også på den siste afs-campen i Brasil, og eg grue meg. Eg kjenne kanskje 4 persona, og eg har ikkje nokka eg ønske å reflektere over med andre. Dem ska få sleppe å høre den utrluli kjedelie historia om korsn eg har hatt det, ska ikkje ødelegge det happy-go-lucky bildet afs har greid å holde så lenge. Eg fekk aldri inntrykket av kor alvorli det egentli va før eg først va der. Ska eg sitere AFS, det finnes ikkje dårli eller bra inntrykk, berre annerledes. Det e litt... ka ska eg sei? feil? I hvert fall gjeld ikkje dette for alle.

Men over te nokka heilt anna! Eg har tellet brusbokser drukket i løpet av utvekslingsåret, og har tellet meg te 109 brusboksa. Imponeranes, sant? en brusboks omtrent kvær tredje dag. Men det e berre brusboksan. Eg har drukket LANGT meir brus fra flaske... Men det må eg nok slutte me når eg kjem tebake te Norge. (men eg har egentli ikkje lyst te det, det e så godt!)

Ka e det som skjer?

Eg så Einar på Folkebladet nettTV...
Eg flire nervøst over kor lang han har blitt... Ei lita stund trudde eg det va Gunnar te eg huska at Gunnar ikkje spille fiolin... Ka har skjedd me Einar? Det e ikkje den Einaren eg reiste ifra! Gud må hate meg (antatt at han finnes) først knuse han utvekslingsåret mitt, også tar han bort den kjæreste lillebrorn min! (sorry Gunnar, men han e meir kjær for meg en det du e, lev me det vesst du må) Ka skjer nest? jo, han sørge for at heile turen heim bi regnværsdaga. Så ser vi om det bi troll i ord... Flaks eg kjøpte gavan te Gunnar og Einar i samme størrelse...

Idag va eg på naboby-besøk og dro te en veldi, veldi fin park... eller, det va ideen, te det viste seg at eg ikkje hadde tatt med nok penga (det hadde forresten ikkje de andre eg reiste med heller)te å betale inngangen... Men fekk tatt endel bilda, så det e et pluss.

Den 12. ska eg (motvilli) på AFS camp for å mimre over utvekslingsåret... Det e obligatorisk, så eg har ikkje nokka anna valg enn å drepe stemninga der med mitt mindre heldige utvekslingsår (klart, fleire har ikkje trivdes, men eg må ha vært et veldi ekstremt uheldi tilfelle).
Dit må eg ta med et bilde av meg på 10cm*15cm, og nokka med emosjonell verdi til hemmelig venn-leken... (Meine dem alvorli at vi berre ska gi bort nokka vi e veldi gla i?) så eg ska skrive reisedagboka mi over på Word dokument, skrive ut, og brodere med 10-20 bilda fra turen. Eg sei berre 10-20, fordi eg synes det e akkurat passe minna eg tør gje bort (klart eg beholde jo originalan selv), og eg forstår ikkje tankegangen te AFS heilt...
Menmen, imorra ska eg jobbe heile dagen med å skrive ting over på data, skrive ut, og hefte sammen.

Kaka e spist!

Det va ikkje bløtkake, men ikkje langt unna heller. Det va det billigste eg kunne finne, og eg ska pinadø gjøre det igjen den 17. Juni! Punktum!

Fortsatt god 17. Mai!

17. Mai, dere!

Jah. Da va norges store dag kommet... og eg har ingen måte å feire det skikkeli på.

Eg ska i dag kjøpe bløtkake, festfløyte og spisshatt, og sette meg ut i et hjørne og sulke litt som en umuli 3-åring... Kanskje spise litt kake som trøst, men ikkje mer... Men det e greit, eg slepp å gå på Falken (eller kor det no e Fagernes har 17.feiringa etter toget) og slite meg heilt ut av all støyen og energien der.
NEI!!!! Eg kan ikkje gå i tog! ...okei, eg e litt selvmotsigende her, eg har ikkje egentli lyst te å gå i tog... men no vil eg faktisk! ...fordi det ikkje gjøres her...

EG kan nesten se for meg kor dumt det ville sett ut å vase rundt midt på veien og veive med det norske flagg og rope nokka som ingen rundt meg skjønne... Shit, tenk om TV kom og filma meg! Og Nyhetsreportere spurte om eg va terrorist eller nokka?! Neida, det skjer ikkje.

Men tebake te poenget, i dag vil eg gå i tog, men eg kan ikkje. Så, ka gjør man? jo, man fantasere om det i stedet. Da kan man sette inn alle man vil i toget (og noen til) og finne ei flott internasjonal rute (vi kunne gått forbi Sukkertoppen, Jesusstauen, Eiffeltårnet, Rådhusplassen, og Kaia på Finnsnes i samme turen!)